Hvil i fred kjære venn

Så ufattelig trist!!!

Kjenner jeg blir så sint og frustrert! Hvorfor skal livet være så urettferdig?

Ja, jeg sitter med mange "hvorfor", men vil nok aldri få noe svar...

Hvorfor skulle du ikke få  bli mer enn 34 år?

Hvorfor skal dine to døtre, som du var alene med, måtte vokse opp uten deg?

Hvorfor skulle ikke du få se dine barn vokse opp til to flotte kvinner?

Hvorfor skulle ikke du få være sammen med din familie og dine venner mer?

Ja, hvorfor?!!!!

Sist vi pratet sammen var du veldig åpen om alt.

De hadde gitt deg 6-12 mnd igjen å leve...nå var det gått 6.....

Du håpet kreften ville spre seg til hjernen, så du ikke fikk med deg hva som skjedde på slutten...

Off, hva sier man til noe slikt? Ord blir fraværende. Det finnes ingen ord!

Ingen ord kan beskrive den empatien og frustrasjonen av å ikke kunne gjøre noe.

Hadde vært så godt å kunne si: slapp av, dette går bra.

Men vi visste bedre....både du og jeg...

Da vi skiltes avtalte vi at vi skulle "ta oss en kveld".

Vi skulle kose oss, prate og bare slappe av sammen...

Nå er det for sent....

Vi har nå fulgt deg til ditt siste hvilested. Din reise på denne jord er over.

Men din sjel lever videre i dine døtre. De har en del av deg som alltid kommer til å være der.

Du kommer til å være med dem gjennom tykt og tynt resten av livet.

Ditt fantastiske vesen har formet dem til de flotte jentene de er.

Jeg tenker på deg hver dag, kjære venn!

Så ufattelig trist at du ikke er blant oss mer!

Men vi skal ikke glemme deg. Skal ikke glemme den flotte, sterke kvinnen du var.

Skal ikke glemme ditt skjønne smil og dine strålende øyne.

Skal ikke glemme den gode moren du var for dine døtre eller den gode vennen du var.

Nei, kjære deg

Du er ikke glemt, men gjemt i våre hjerter!

Hvil i fred, kjære venn......